#11 Frostnatt (Skjærgårdsliv)

---

Viktoria sukket nok en gang, reiste seg og gikk bort til kommoden. Der tok hun frem brevpapir. Hun hadde lyst til å skrive til Emma, hadde hun bare visst hvor hun befant seg. Hvem andre kunne hun betro seg til? Akkurat da gikk døren opp, og Violet kom inn. Viktoria lukket skuffen fort og kjente at hun irriterte seg over at hun ikke banket på. Hvor mange ganger måtte hun be henne om det?

– Hva holder du på med? spurte Violet og betraktet henne med et lite smil om munnen. – Du er vakker, fortsatte Violet og gikk nærmere, geleidet Viktoria ned i stolen og ble stående bak henne, slik at øynene deres møttes i speilet. Sakte strøk hun håret bort fra ansiktet hennes. – Spesielt når du har håret trukket bakover, slik.

– Takk, sa Viktoria og følte seg utilpass. Hun klarte ikke lenger å slappe av sammen med Violet. Hun innså at det hadde vært en dårlig idé å ha henne med seg hit. Hun var bare en klamp om foten. Det var som om hun overvåket hvert skritt hun tok.

– Er det ikke kjedelig for deg å være her uten å ha stort å ta seg til? spurte Viktoria og forsøkte å høres medfølende ut.

Violets øyne smalnet. – Jeg syns det er et meningsfullt arbeid, og jeg liker meg her.

– Ja, da så, sukket Viktoria og presset frem et smil. – Jeg har tenkt å ta meg en spasertur, sa hun og reiste seg.

– Jeg blir med, sa Violet ivrig.

– Vet du, jeg foretrekker å gå alene, sa Viktoria bestemt. – Jeg trenger litt tid for meg selv.

– Er du sikker på at det er så lurt? Hvis noe skjer deg …

– Å, hold opp! sa Viktoria sint. – Du begynner virkelig å gå meg på nervene. Forstår du ikke at jeg ikke kan være sammen med deg hele tiden? Du kan ikke bare dilte etter meg.

En mørk sky la seg over Violets ansikt. Hun snurpet munnen igjen, og øynene hadde fått noe truende i seg, men hun sa ikke noe. I stedet snudde hun brått om, marsjerte ut og smelte døren igjen etter seg.